Tvang og makt

Lovens formål
De mest sentrale lovbestemmelsene om tvang og makt finnes i kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven, som handler om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Formålet med reglene i dette kapitlet er «å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt». Videre heter det i formålsparagrafen at «tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett».

Virkeområde
Som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her regnes tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her. Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art anses ikke som bruk av tvang eller makt.

Reglene gjelder bruk av tvang og makt som ledd i tjenester etter § 3-2 nr. 6 bokstavene a til d til personer med psykisk utviklingshemning. De aktuelle tjenestene er helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i institusjon herunder sykehjem, og avlastningstiltak. Reglene gjelder således ikke det foreldre eller andre pårørende gjør som privatpersoner.

Lovverket gjelder heller ikke i skolen. For at tiltakene skal kunne gjennomføres når eleven er på skolen kreves samtykke fra skolens ledelse. Videre er det en forutsetning at tiltakene gjennomføres som ledd i tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, og av personell fra helse- og omsorgstjenesten.

Det er kun personer med diagnosen psykisk utviklingshemning som loven gjelder for. Det kreves dokumentasjon (med ICD-10 kode) på at den det fattes vedtak for har diagnosen psykisk utviklingshemming. Hvis dette ikke foreligger kreves det at det gjøres en utredning, som regel av spesialisthelsetjenesten. Er utfallet at personen som søknaden omhandler ikke kvalifiserer for diagnosen psykisk utviklingshemming, vil kapittel 4A i Pasient- og brukerrettighetsloven kunne være aktuell. Dette lovverket regulerer helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp.

Krav til forebygging
En målsetting med kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er å redusere bruk av tvang og makt. Det er derfor et vilkår at alle andre tiltak (endringer i bemanning, fysiske forhold, rutiner m.m.) skal prøves før tvang og makt kan tas i bruk. Kommunen plikter å legge forholdene til rette for å hindre eller redusere bruk av tvang og makt, og mangel på ressurser kan ikke brukes som argument for ikke å gi de stabile rammene personen trenger. I tillegg til å tilrettelegge tjenestetilbudet i overensstemmelse med reglene i § 9-1 andre ledd, jf. også § 9-5 første ledd, plikter kommunen å gi nødvendig opplæring etter § 8-1, herunder faglig veiledning og oppfølging i gjennomføring av tiltak etter kapitlet her. Bruk av tvang og makt må kunne forsvares faglig og etisk, og kun brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade som ikke kan hindres med andre tiltak.

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig tilrettelegges og gjennomføres i samarbeid med brukeren eller pasienten.

§ 9-5 Vilkår for bruk av tvang og makt
Andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være prøvd før tiltak etter kapitlet her settes i verk. Kravet kan bare fravikes i særlige tilfeller, og det skal i så fall gis en begrunnelse. Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende tiltaket er for den enkelte bruker eller pasient. Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade.

Det kan anvendes tvang og makt i følgende tilfeller:

a. skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner
b. planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner
c. tiltak for å dekke brukerens eller pasientens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak.

Saksbehandling
Beslutning om bruk av tvang og makt etter § 9-5 tredje ledd bokstav a treffes av den som har det daglige ansvaret for tjenesten, eller – dersom det ikke er tid til dette – av tjenesteyteren. Beslutningen skal nedtegnes straks etter at tiltaket er gjennomført, og sendes faglig ansvarlig for tjenesten, Fylkesmannen, verge og pårørende. Ved planmessig eller systematisk bruk av tvang og makt (§ 9-5 tredje ledd bokstav b og c) skal det fattes et vedtak av den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten, og vedtaket kan gjelde for inntil tolv måneder av gangen. Det er et krav at spesialisthelsetjenesten, for eksempel habiliteringstjenesten, skal bistå ved utforming av tiltakene. Vedtaket skal sendes til Fylkesmannen til overprøving. Det skal også sendes spesialisthelsetjenesten, verge og pårørende som kan avgi uttalelse til Fylkesmannen, og eventuelt avgi klage. Det er et krav at verge og pårørende høres før det fattes et vedtak

Les mer i Rundskriv IS 10/2015 som omhandler bruk av tvang og makt.
Se veileder for utfylling av vedtak om bruk av tvang og makt.

Vil du dele dette med noen andre?