Psykologspesialist for barn og unge og nevropsykolog Anne-Grethe Urnes har mange gode råd for å støtte og fremme barns mentale og sosiale utvikling i førskolealder.
Når et barn er født og skal bli kjent med livet, utvikles hjernen i samspill med de nærmeste og viktigste voksne.
– Nervesystemet utvikler seg i den nære tilknytningsrelasjonen. En trygg tilknytning i barndommen er derfor basen for god selvfølelse, og er viktig for evnen til emosjonell regulering og for sosial kompetanse, forteller Anne-Grethe Urnes.
Nærhet til de nærmeste
Relasjonen til og tilbakemeldingene fra de nærmeste er viktig for barnet i hele oppveksten.
– Det er viktig å være i dialog med barnet. I tillegg til å gi glede, er det nære samspillet også viktig for utviklingen. Det ser man allerede i spedbarnsalder, når barnet responderer på foreldrenes ansiktsuttrykk og nærhet, forteller hun.
Spebarn kan skille ansiktet til moren sin fra andre personer. Syn, hørsel, lukt og smak er tidlig utviklet, men hjernen utvikler seg fram til personen er 18-20 år. Da regnes man som noenlunde ferdig utviklet.
– Ved biologisk sårbarhet, for eksempel som følge av en sjelden diagnose, blir miljøets evne til å møte og forstå barnet ofte spesielt viktig, forteller Urnes.
Imitasjon og felles oppmerksomhet
Flere ting er sentrale for at et barn skal lære best mulig.
– Imitasjon er en veldig viktig funksjon og en viktig kilde til læring. Ved å herme etter de voksne, ser barnet hva som skal gjøres, og uten å trenge språklig informasjon tar de bare etter. Det kan gi barnet mye glede å imitere, sier Urnes.
Felles oppmerksomhet er også viktig. Det vil si at barn og voksne sammen kan se på ting og lede hverandres oppmerksomhet mot noe.
– I starten er samspillet ofte preget av gjensidig oppmerksomhet. Så blir barnet opptatt av ting rundt seg, og hva foreldrene ser på. Barnet begynner å peke, vil at de voksne skal se det samme, ser hva andre ser på, og dirigerer den voksnes oppmerksomhet. Ved hjelp av peking og felles fokus kan barnet vise eller bli vist vei inn i en felles meningsverden.
– Dette er en like viktig milepæl som det å gå og snakke, og skjer som regel mellom 9 og 18 måneders alder. Felles oppmerksomhet er en grunnleggende bestanddel av menneskelig kommunikasjon, og et nødvendig grunnlag for å kunne lære seg språk.
Repetisjon er viktig
Urnes forteller at motivasjon, konsentrasjon og repetisjon er sentrale faktorer for barns læring.
– Repetisjon, for eksempel ved å høre den samme historien eller se den samme videosnutten igjen og igjen, gir viktig læring. Det å kjenne igjen ting, har stor betydning. For voksne blir det lett kjedelig eller slitsomt. Vi glemmer ofte at for barnet er verden ukjent. Det er så mye nytt der. Repetisjon er derimot trygt og kjent. Det gir glede.
Nevropsykologen forteller at barn har en enorm læringskapasitet.
– Men det de lærer må gi mening og skape interesse. Barn må også mestre det de skal lære. Voksne må støtte barnet i denne utviklingen. Vær involvert og vær med på å sette delmål og langsiktige mål for læringen, anbefaler hun.
Urnes understeker at voksne må forstå betydningen av sin egen rolle for å kunne vise barn vei inn i kulturen de er født inn i, være modell for imitasjon og skape felles mening.
– Man må sørge for at samspillet støtter opp om barnets utvikling. Ta utgangspunkt i det barnet er interessert i og har fokus på.
Hun forteller om noe som heter stillasfunksjon, eller scaffolding på engelsk.
– Det handler om den voksnes regulering, hjelp og støtte for at barnet skal kunne utvikle og mestre nye kunnskaper og ferdigheter, sier hun. Man bidrar for eksempel med slik støtte ved å svare når de leter etter ord og hjelpe dem til å utvide språket deres.
– Den voksne kan gi hjelp og støtte tilpasset barnets nivå, og på den måten hjelpe barnet å komme videre i mestring og utvikling av ferdigheter.
Sosialt språk
Selv om tale er viktig, er den bare en del av språket. Å kommunisere med barnet på andre måter er derfor også viktig.
– I faser med sterk utvikling, som i førskolealderen, trenger barnet stimulering. De skal for eksempel lære å tolke ansiktsuttrykk, skifte mellom å snakke og lytte, forstå følelser, si fra om man ikke forstår, rette opp misforståelser, bruke språklige virkemidler, opprettholde dialogen, tilpasse språket til situasjonen og personen og kunne tolke innhold ut fra situasjonen.
Urnes anbefaler voksne å sette ord på det de gjør sammen med barnet og å snakke tydlig, langsomt og i korte setninger når de skal stimulere barnets språk.
– Pass på at barnet føler seg forstått. Å korrigere språket kan oppfattes som kritikk og stanse barnets initiaiv til bruk av språket. Det er også lurt å ikke stille så åpne spørsmål at det blir vankselig å svare. Vær heller konkret. Spør for eksempel hvem de har lekt med, ikke hva de har gjort i barnehagen, foreslår hun.
Gjennomfører mål
Nevropsykologen anbefaler å støtte barn i førskolealder i bruk av eksekutive funksjoner. Det vil si å ta intitiativ, hemme impulser, holde og jobbe med ting i arbeidsminnet, regulere egne følelser, være fleksible, planlegge og organisere, evaluere og ha selvbevissthet og selvrefleksjon.
– Disse funksjonene gjør at vi oppnår mål og får gjennomført det vi kan. Å følge beskjeder er en av disse funksjonene. Hvis man for eksempel ber barnet om å hente de røde skoene sine, må de holde i minnet hva de skal gjøre, hvor de skal gjøre det og hvordan det skal utføres. Skal de rydde rommet, må de vite hva som skal til for å gjøre det og hvordan det skal se ut etterpå, forteller Urnes.
Andre oppgaver kan være å pusse tenner eller kle på seg, eller å regulere egen atferd.
– Det vil si at de lærer å ikke handle på impuls, for eksempel ved å dytte andre, ta på ovnen eller løpe ut i gata.
Alle disse tingene er nødvendig å lære for å kunne fungere godt.
Planlegg sammen
Ved å planlegge ting sammen med barnet, bidrar man til å støtte opp under både de kognitive og de sosiale funksjonsområdene.
– La barnet være med på å legge planer. Skal dere på tur, kan barnet være med på å tenke ut hva dere trenger å ta med. Pass også på å gi barnet tid til å forberede seg til overganger og endringer i situasjoner. Voksne bør også hjelpe barnet til å ta initiativ og oppmuntre og støtte det som foreslås av lek, idéer og aktiviteter.
I tillegg kan man hjelpe barn med konsentrasjonen ved å ha øyekontakt og oppmerksomhet når beskjeder blir gitt. Det har for eksempel god effekt på barn med kommunikasjons- og konsentrasjonsvansker.
– Sørg for at de er til stede og at de hører etter, og sørg for ryddige omgivelser og nok pauser og ro. Barn kan bli sinte fordi de har fått for mange inntrykk. Ro kan derfor være vel så viktig som aktivitet, forteller Urnes.
Å bruke lek kan også hjelpe på konsentrasjonen.
– Å si “nå skal du stå stille” er mye vanskeligere enn å si “nå skal du leke at du er vakt på en fabrikk”. Begge deler gir samme resultat, men det er lettere å stå stille om det gjøres til en lek.
God mentalisering
Når barn fyller rundt fire år, lærer de seg mentalisering. Det vil si at de klarer å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden. Slik lærer de å tolke andres atferd og intensjoner som behov, ønsker, følelser, oppfatninger og hensikter.
– Nå klarer de å forstå at andre kan ha et annet perspektiv eller si ting de ikke mener. Når de er mindre, tenker de mer egosentrisk og tror alle tenker som de selv gjør.
Sterk mentaliseringsevne kan virke forebyggende mot mental uhelse.
– Vi kan hjelpe barna å utvikle denne evnen ved å bekrefte barnets følelser og støtte barnets initiativ og påvirkning i omgivelsene. Gi også tilbakemelding på det mentale arbeidet som ligger bak barnets handlinger og snakk om det som skjer. Skap nysgjerrighet og vær aktivt til stede, råder Urnes.
